Inn i en vulkan en tirsdag ettermiddag

Vi kom til en slags besøksenter, hvor vi fikk en kort oversikt over reisen til vulkanen. Vi skulle gå en 3 km tur til basecamp, som jeg heller ville kalt en fottur; selv om det var lite endring i høyde, på denne spesielle (mai) dagen, var snøen dyp nok til at vandrestøvlene mine var helt dekket! Jeg var godt kledd så jeg var i orden, men jeg vedder på at gutten med shorts og flip-flops hadde noen andre tanker på vei opp!

Vi hadde vinden i ryggen på vei til basecamp ved Þríhnúkagígur. Underveis pekte guiden vår Birgitta på noen pseudokrater (gervigígar), som bare finnes på Island og på planeten Mars. Reisen til bunnen av vulkanen tok omtrent 45 minutter.

Når vi kom til basecamp, fikk vi muligheten til å hvile litt og få en varm drikke. De delte oss inn i grupper på 3 eller 4, og ga oss hjelmer og seletøy for den korte turen langs ryggen, og den påfølgende nedstigningen i vulkanen.

Vi møtte flere guider som jeg senere oppdaget var erfarne fjellfolk, eksperter på å avgjøre om det er trygt å gå opp til vulkanen. Vi ble fortalt at det var noe av det mest ekstreme været de noen gang hadde vært ute i, men vi følte oss aldri utrygge – tydeligvis var vi i gode hender. Gangen langs ryggen var i nesten orkanvind den dagen. Det var ganske spennende ettersom vi, ifølge instruksjonene fra guidene våre, holdt hender og - med ryggen mot vinden - sakte beveget oss opp til vulkanens munn. De festet seletøyene våre til linjene på den metallbroen mens vi gikk til heisen, og sikret oss til selve heisen.

Heisen beveget seg sakte ned, presset seg gjennom plasser så trange at du kunne ta på innsiden av vulkanen. Og så plutselig hang vi i det store hullet. Det er ufattelig stort – høyere enn Frihetsgudinnen – og fargene er fantastiske.

Det er overraskende stille inne i vulkanen. Bortsett fra den svake summingen fra heisen som går og de dempede hviskene fra mine medreisende, blokkerer fjellet virkelig alle ytre lyder. Den smeltede snøen og regnet falt forsiktig ned i vulkanen. Dråpene fanget lysbiter idet de falt i det som så ut som sakte film - det var så vakkert. Bildene gjør det virkelig ikke rettferdighet, det er vanskelig å fange følelsen av ro og fred jeg satt stille og lot det synke inn at jeg lå inne i dette kraftige (nå sovende) naturbeistet.

Det var ikke så verst for en tirsdag ettermiddag. Ikke verst i det hele tatt.

Jeg anbefaler virkelig denne opplevelsen for alle som er interessert i natur, geologi, eventyr, fjelltur, eller som bare ønsker å gjøre noe uvanlig. Som jeg nevnte tidligere, er det det eneste stedet i verden hvor du kan gjøre denne typen ting – vanligvis vil vulkaner kollapse når de går tom for magma, og hvis denne typen magmakammer eksisterer noe annet sted, er det definitivt ikke en praktisk dagstur for å senke deg ned i det med heis.

Når det er sagt, selv om det er effektivt, føles det overhodet ikke uautentisk eller spesielt “turistisk” - våre guider var ekte fjellfolk og alt der føltes veldig nært naturen - turen over fjellene, gåturen langs ryggen, selv det å være eksponert for elementene, ga hele opplevelsen en veldig utendørs, eventyrlig følelse. Alt i alt er det en flott måte å oppleve den unike, fjellrike og steinete naturen på Island, komme seg ut av byen, og en virkelig storslått måte å tilbringe en dag.

TIPS

Ta værforholdene i betraktning. Det kan endre seg raskt på Island og kan være annerledes i fjellene enn det er i byen.

-Ta med solbriller- enten det er en overraskelse eller ikke, kan det være lyst på Island!

-Kle deg godt ogbruk komfortable sko - vandrestøvler er best, hvis du har dem.

-Ta med et ekstra par sokker hvis føttene dine blir våte.

-Når du er inne i vulkanen, legg bort kameraet eller telefonen en stund og bare nyt det!